Henrik Ibsens skrifter

Fru Inger til Østråt 1874 er inndelt i «Handlinger» i stedet for «Akter». Dette tilsvarer betegnelsene i Kejser og Galilæer, som kom ut året før (1873), mens det neste skuespillet, Samfundets støtter (1877), har «akter». I annenutgaven er dessuten inndelingen i nummererte scener fjernet.

I utgaven fra 1874 følger Ibsen stort sett reglene som ble vedtatt på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Eksempelvis skriver han i annenutgaven «for en del» og «nu vel», i førsteutgaven «Forendeel» og «nuvel». Noen av anbefalingene har han derimot ikke fulgt, blant annet foretrekker han «foer» med understøttende e som fortidsform. Enkelte navn er endret, som Einar til Ejnar Huk, Niels til Nils og Peder Kantsler til Peder Kanzler (overgang til tysk form).

En rekke replikker er blitt betydelig kortere, blant annet Bjørns replikk: «Den forbandede skelm, – han har øjnene med sig overalt. Så lidt har det da bådet, alt det jeg søgte at dølge og dække. Hun er i folkemunde; det vil ikke vare længe før hver mand råber at –» . Denne er adskillig lengre i førsteutgaven . Førsteutgavens «Tys, skrig da ikke saa; jeg er jo ikke tunghørt! Et Eventyr skal ikke skraales ud ligesom et Skjændselsrygte, der farer om Land og Strand; nei, det skal hviskes, stille – (med Blikket vendt mod Salsdøren) – saa stille, som et Spøgelse ved Midnatstider» er endret til: «Hys! Skrig da ikke så; – jeg er jo ikke tunghørt!» . Beskrivelsen «Hun er saa bleg som en Dødning i Ligklædet. Hvor der er slige Skyer over Panden der maa det være Høstveir indenfor» lyder i 1874-utgaven «Så drivende hvid, som en dødning – –!» .

Det finnes også eksempler på at replikker er utvidet i utgaven fra 1874, blant annet er «mine Helte kom og gik» blitt til «mine helte kom langvejs fra og foer over havet igen» . Ved slutten av tredje scene, første akt i førsteutgaven svarer Fru Inger på Einars spørsmål om de har hennes tillatelse: «I har Eders egen faste Villie […]» . Denne replikken er utvidet i annenutgaven, blant annet med: «Jeg ved så lidet om disse ting. Jeg vil ikke vide mere! Hvad kan jeg, en enlig kvinde –?» . I dialogen med Jens Bjelke i andre handling er også Nils Lykkes replikk om å beseire fru Inger adskillig utvidet og konkretisert med hans håp om å bli sendt til Frankrike som kongelig sendebud.

Når det gjelder tegnsetting, er Ibsen i 1874-utgaven mer nøyaktig enn i førsteutgaven med å sette komma foran enhver leddsetning (etter dansk mønster). I førsteutgaven skriver han «Jeg tror Ingen skal kunne laste Fru Inger» , mens han i annenutgaven har endret dette til «Jeg tror, ingen skal kunne laste fru Inger» . På den annen side er komma fjernet i «Skulde det hænde sig[,] at jeg var det ved kveldstid» .

Også tiltaleformene er endret i den nye utgaven. Eline og moren sier «Du» til hverandre i førsteutgaven, mens Eline i den nye versjonen titulerer moren med «I» og «jer» (der 1857-utgaven har «Eder»). Det forekommer også at fru Inger sier «du» og «dig» til Eline i 1874-utgaven. Disse pronomenene ble i førsteutgaven skrevet med stor D. Niels Lykke og Jens Bjelke var «dus» i førsteutgaven, mens de i annenutgaven bruker formene «I», «jer», «Herr» og «kære herre».

Utgaven fra 1874 har på en del punkter fått en mer muntlig form. Interjeksjonen «tys» er her endret til «hys». Dette kan oppfattes som mer muntlig eller mer vanlig i norsk. «Men nu i Kvæld saa sildig» er endret til «Men nu, – så sent på kvelden» ; «og saa afsted!» lyder i annenutgaven «Nu kan vi lægge ivej!» . En rekke eksempler av lignende art understreker den mer muntlige og talemålsnære dialogen i 1874-utgaven.

I flere tilfeller finner vi her enklere eller mindre høytidelig språk. Eksempler: 1. utg.: «Seer I vel, det er rygtedes» , 2. utg.: «Der er kommet det rygte» ; 1. utg.: «Det kommer ikke Dig ved» , 2. utg.: «Kommer ikke dig ved» ; 1. utg.: «Det lakker alt udover Kvælden» , 2. utg.: «Det lakker udover kvelden» ; 1. utg.: «Niels Lykke, der endnu den Dag i Dag sidder som den Første blandt Danerkongens Mænd» , 2. utg.: «Nils Lykke, der endnu den dag idag sidder i det danske rigsråd» .

Av en del formuleringer kan det se ut som om språkrytmen spiller en større rolle for utformingen av dialogen i den nye versjonen. Sammen med en viss språklig konsentrasjon kan dette gi en mer sentensaktig virkning. Eksempler: 1. utg.: «der er Løgn i hans Øie og Falskhed paa hans Læbe, og dog klinger ingen Sang mig saa lifligt som hans Ord» , 2. utg.: «der er løgn i hans øje og svig på hans læber. Og dog –; ingen sang er så liflig som hans ord» ; 1. utg.: «hun har sat mit Blod i Hede» , 2. utg.: «hun har sat mit blod i brand» .

I slutten av november 1874 forelå Fru Inger til Østråt : Skuespil i fem handlinger af Henrik Ibsen : Anden gennemséte og rettede udgave. Opplaget var på 4000, hvorav en stor del var bortbestilt på forhånd (KBK NKS 3742, 4°, II). Salget av 1874-utgaven gav et forfatterhonorar på 568 ¾ spesidaler (NBO Ms.fol. 3222).

Ibsen hadde bedt sin venn historikeren Ludvig Daae om å uttale seg om bruken av historiske kilder i den opprinnelige utgaven, trolig med tanke på en mulig korrigering. Daae hadde svart at det som historisk arbeid var meget misvisende (Meyer 1971, 394). Da den nye versjonen forelå, sendte Ibsen et eksemplar til Daae med følgende kommentar: «Om nogen omarbejdelse har det ikke kunnet være tale; men jeg tror at sprogtone, tankegang og motivering er bleven mere kostumerigtig; derhos har jeg på titelbladet strøget betegnelsen ‹historisk›» (udatert brev, [desember] 1874).

Den nye utgaven ble straks sendt til de viktigste teatrene i Danmark, Sverige og Norge, med håp om at skuespillet kunne bli oppført. På Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm ble stykket antatt, men det ble ikke oppført før i oktober 1877. Derimot gav henvendelsen til Det kongelige Theater i København også denne gang negativt resultat. Den 7. januar 1875 leverte teaterets sensor Christian Molbech sin vurdering til teatersjefen, «Conferentsraad» Andreas Linde. Han hevder «at det Billede, som i dette Skuespil oprulles, er saa mørkt og fortvivlet fra først til sidst, at en scenisk Fremstilling deraf ikke vilde løfte Betragteren, men virke tungt og trykkende paa Sjælen» (Agerholm 1910–11, 277). Et lyspunkt i dette bildet er Elines kjærlighet, men den blir umiddelbart oppslukt av det mørket som omslutter hele handlingen. Etter Molbechs skjønn hadde Ibsen gjort den vanlige feilen å holde hovedmotivet skjult ikke bare for skuespillerne, men også for tilskuerne. Dersom man tidligere hadde fått kjennskap til at fru Inger har en sønn, ville man ha forstått hennes karakter og handlemåte bedre. Molbech kunne også peke på positive momenter: «Om Situationernes Spænding, Personskildringens Liv og Fylde og Diktionens Kraft ere Meningerne vistnok temmelig udeelte.» Dette kunne likevel ikke oppveie hovedinnvendingen, nemlig at stykket i overveiende grad ville gi publikum et inntrykk av håpløshet:

Det eneste faste ensemblet som var i virksomhet i Norge på denne tiden, var Christiania Theater. Til dette teateret sendte Ibsen 1. desember 1874 den nye utgaven av Fru Inger til Østråt sammen med et brev til teaterets styre, hvor han blant annet skriver:

Rollefordelingen ble nesten slik Ibsen hadde ønsket. Tittelrollen gikk til Laura Gundersen, Eline Gyldenløve ble spilt av Johanne Juel, og Nils Lykke ble spilt av Arnoldus Reimers. I rollen som Olaf Skaktavl hadde Ibsen tenkt på Johannes Brun, men da han var syk, ble denne rollen spilt av Andreas Isachsen. Ibsen hadde ønsket Sigvard Gundersen i Jens Bjelkes rolle, men teateret valgte Hjalmar Hammer. Skuespiller Ole Johan Bucher var uønsket av dikteren i denne oppsetningen: «Herr Bucher vilde jeg gerne have holdt borte, da det forekommer mig at han fordærver alt, hvad han får med at bestille» (brev til Ludvig Josephson 4. januar 1875). Teateret så det ikke på samme måte, og Bucher fikk den lille rollen som Ejnar Huk.

Anmelderen i Dagbladet 22. mars 1875 brukte derimot mer enn halve plassen til en kritisk gjennomgang av interiørbeskrivelsen, av fremstillingen av fru Ingers personlighet og av Nils Lykkes forhold til de unge pikene på Østråt, som han fant meget fri. Ifølge kritikken kunne man se at Ibsen i dette skuespillet ikke var nådd frem til det herredømmet over situasjonen som han hadde vist i De unges Forbund. Han hadde nemlig måttet gripe til «den Udvei at lade de handlende Personer selv meddele sig direkte til Publikum, dels i Monologer, dels i en Dialog der hyppig falder noget i det Brede og det Trættende» (Anonym 1875). Dessuten var eksposisjonen uforholdsmessig lang, mens avslutningsscenen var overlesset med altfor sterke effekter. Oppsummerende hevdet anmelderen at Fru Inger til Østråt «er det af Ibsens dramatiske Arbeider, som mindst vil bidrage til at hævde ham den Plads paa vor nationale Scene, som tilkommer ham». Valget av nettopp dette skuespillet til markering av dikterens 25-årsjubileum var derfor «omtrent det mindst heldige, som kunde træffes» (Anonym 1875).

I Ny illustreret tidende skriver Kristian A. Winterhjelm 4. april 1875 at den som nøyer seg med å lese Fru Inger til Østråt, ikke så lett oppdager svakhetene. De kommer frem i den sceniske realiseringen og gjelder den avgjørende betydningen tilfeldighetene får, uten at de handlende kan avverge det:

På Christiania Theater stod Fru Inger til Østråt på plakaten seks ganger i løpet av vårsesongen 1875, og dessuten to ganger om høsten. For disse åtte oppførelsene kunne Ibsen notere et honorar på 300 spesidaler (NBO Ms.fol. 3222).

I Finland ble Fru Inger til Østråt spilt første gang høsten 1880. Det var Nya Teatern i Helsingfors som satte det opp, etter at Finska teatern om våren hadde hatt stor suksess med Et dukkehjem (1879). Resultatet denne gangen var ikke like oppmuntrende, skriver Arvid Hultin. Siden oppførelsen etter hans skjønn var upåklagelig, måtte årsakene til mangelen på interesse blant publikum søkes i stykket selv. Han mener å finne flere svakheter: